Benda Bilili!

Vi møter et band bestående av handikappede musikanter fra storbyen Kinshasa i Kongo som uventet ble en snakkis på fjorårets musikkfestivaler i Europa. Jeg har aldri blitt beskyldt for å ha en spesielt god musikksmak og om dette bandet er bra eller ikke overlater jeg til andre å synse om.

Filmen derimot er ikke spesielt imponerende. Det er fullt forståelig at bandet er et hjertebarn til regissør og produsent som faktisk ga artistene penger til å få spilt inn en demo og gitt ut en CD. Takket være dem kan Benda Bilili faktisk leve av musikken. Men det virker ikke som om filmen i seg selv har fått like mye oppmerksomhet. 

Dessverre blir man aldri ordentlig kjent med karakterene og det fokuseres på for mange av gangen. Det hele kan til tider fortone seg som en tanke overfladisk og det gjøres et stort poeng av at gutta røyker seg en joint og at de er glade i sprit.

Selv om det tok fem år fra de ble oppdaget til de spilte på festival er det overraskende lite innhold på veien. Man blir sjarmert av disse menneskene, ingen tvil om det. Men filmen presenterer kun diffuse bruddstykker av tilværelsen deres og forteller oss egentlig ikke noe om hvem de er og hvilke tanker de gjør seg om livet før og etter gjennombruddet. Og ikke minst; hvilke tanker de har om sin egen fremtid.