Bedtime Stories

Adam Sandler kverner ut to filmer i året. Det har han gjort siden han sluttet å skrive for Saturday Night Fever. Filmene hans går alltid i pluss. Adam Sandler har et stort navn i USA. Tror kanskje det er kulturforskjell eller noe, for de fleste av hans produksjoner går ikke hjem her i Europa. Happy Gilmore (1996) og The Wedding Singer (1998) står fortsatt som de to beste. Utenom Paul Thomas Andersons nydelige Punch Drunk Love (2002). Spanglish (2004) hadde sine kvaliteter, men aktuelle Bedtime Stories skraper bunnen av bøtta. Ok, det skal sies at dette er en regelrett barnefilm, den er fri for banneord og fantasien flyter fritt, men man sitter igjen med følelsen av at manus er skrevet på fem minutter.

Sandlers karakter jobber som vaktmester på et hotell, en uke må han passe på søsterens (Cox) unger. Før de skal legge seg forteller han godnatthistorier til dem som de bidrar på. Alt som barna sier skjer med Sandler dagen etterpå. Sandler begynner å styre veien historiene går. Og det er det. Foruten et teit plott om at hotellet skal rives og bygges opp på nytt der hvor skolen til barna er. Dette må forhindres.

Bedtime Stories har en sjeldent habil rolleliste til å være en Sandlerfilm. Gudene må vite hvorfor de disker opp med britiske karakterskuespillere som Pryce og Griffiths i en film som dette, men der igjen, det er finanskrise over hele fjølen – så man tar hva man får. Bedtime Stories er, som tittelen insinuerer, en barnefilm. 10 åringer kan potensielt elske denne filmen. Ikke foreldrene.