Undertegnede hører ikke til de som hyllet Pål Sletaunes forrige film, den spekulative, ”lynchianske” kammerdrama-horroren «Naboer» fra 2005. Forventningene var dermed ikke så store da det ble klart at regissøren, best kjent for «Budbringeren» (1997) skulle holde seg i samme tralten med «Babycall». Likhetene er der: Innestengt klaus-følelse i leilighet, tvil om det vi ser er drøm/hallusinasjoner eller virkelighet, forstyrrende og urolig psykologisk thriller-stemning, Kristoffer Joner som presumptivt uskyldig fyr.
Handlingen i «Babycall» dreier seg rundt Noomi Rapaces karakter Anna og hennes sønn Anders. Hun er overbeskyttende og nevrotisk mor som har flyttet til hemmelig adresse i en gold, DDR-aktig og cinematograf-vennlig drabantby. Bekymringen for Anders’ voldelige far får henne til å overvåke sønnens soverom med en babycall.
Når innretningen begynner å ta inn det som muligens er drapet på et barn går Annas innadvendte nevrotiskhet over i det mer psykotiske. Samtidig truer barnevernet med tettere oppfølging, mens en forsiktig romanse med en krøllhårete Kristoffer Joner tjener både som lyspunkt og som et kikkehull inn i handlingen.
«Babycall» er heldigvis ikke den kjedelige pendlingen mellom ”Noomi er gal” og ”Noomi er ikke” gal jeg hadde fryktet. Sletaune åpner landskapet mer enn i «Naboer» og gir oss en litt luftigere og mindre klaustrofobisk opplevelse. Rapaces intense spill virker aldri påtatt, hun makter å menneskeliggjøre en karakter som fort kunne blitt en ren pappfigur med to egenskaper: Nevrotisk og redd.
Stor eller banebrytende filmkunst er det ikke, men som en guffen thriller funker det helt fint. Et skritt i riktig retning, kan man si.