Australia

Baz Luhrmanns Australia har vært en av årets mest omtalte og etterlengtede filmer. Den karismatiske australieren har hatt et gedigent budsjett å jobbe med, intensjonen har tydeligvis vært å lage Den Store Filmen Om Australia (litt som norske litteraters plapring om Den Store Innvandrerromanen). Regissøren har for sikkerhetsskyld titulert filmen etter hjemlandet sitt.

Det har luktet litt elefantsyke av dette opplegget, noe som på sett og vis kan sies å holde stikk. Samtidig: Enten kjøper du deg inn i Luhrmanns univers, eller du gjør det ikke. Regissøren setter et kompromissløst preg på filmene sine, med en sterk hang til kitschy, storslåtte og fargesterke bilder, og et teatralsk uttrykk som kan være ganske så irriterende dersom man ikke kommer seg inn i det og bli stående på utsiden og betrakte. Jeg slet for eksempel lenge med Romeo + Juliet, men etter tre-fire gjennomsyn fikk jeg taket på den. Moulin Rouge hater jeg fremdeles, og det spørs om ikke løpet er kjørt; jeg har ingen planer om å se den flere ganger. Australia fornekter seg ingenting. Finnes det én klisjé om dette kontinentet, så er den tatt med. Dumpingplass for britisk, menneskeavfall. Rollen som anonymt offer under andre verdenskrig. Interne, blodige stridigheter om land og marked. Konflikten mellom nybyggerne og urbefolkningen. Effektivisering og modernitet kontra aboriginsk livs- og naturvisdom. Ingenting er utelatt. Men i bunn og grunn er Australia en historie om kjærlighet. Og livsmot.

Det har lenge vært snakk om at parkonstellasjonen Hugh Jakcman og Nicole Kidman kommer til å slå knockout på Clark Gable og Vivien Leigh, og for min del så skal det ikke så mye til, da Tatt av vinden står på min topp 10 over filmer jeg virkelig hater. Nok om det. Kidman spiller en britisk adelskvinne med ladytittel, fisefint språk og stiv nesetipp, som ankommer Australia på midten av forrige århundre på jakt etter mannen sin. Husbonden driver en gård og holder kveg. Vel framme viser det seg at hennes mann er død, og Sarah Ashley, som hun heter, må drive gården videre sammen med en håndfull hushjelpere. La det ikke herske tvil om at dette blir en komplisert oppgave, med griske og skruppelløse kvegbaroner bak hver sving. Dermed må hun ansette en beryktet kvegdriver, som rett og slett kaller seg for Drover (Hugh Jackman), til å hjelpe seg med å drive buskapen tvers over kontinentet slik at hun kan få det solgt.

Alt dette mens krigen raser i bakgrunnen. Luhrmann har lagt seg opp til et filmspråk og en estetikk som speiler seg mot storfilmene fra 50- og 60-tallet. Dette kan virke sært for dagens publikum, som kanskje forventer en sterkere indre konfliktslinje hos karakterene og en mer kompleks historie fra en film av dette formatet. For min del virker ikke den strømlinjeformede stilen forstyrrende. Australia er en magisk vakker og storslått film.