Appelsinpiken

Akkurat når man trodde norsk film var friskmeldt så kommer dette gufset fra 80-tallet. Man sitter i salen og gremmes over den stive, kunstige dialogen og tenker over hvor virkelighetsfjerne norske produksjonsapparat kan bli dersom de ikke holdes i ørene av folk med fingrene i jorden. Appelsinpiken er basert på en bok av Jostein Gaarder. Storyen er vagt eksistensialistisk, slik Gaarders bøker gjerne er.

Selve plottet er like platt som det er uinteressant. På sekstenårsdagen får protagonisten overlevert 3 brev fra hans avdøde far. Brevene forteller historien om hvordan faren traff moren. Dette fortelles retrospektivt mens gutten leser brevene. Dette kryssklippes med protagonistens tur opp et fjell for å se på en komet med stjernekikkerten sin. Han treffer en jente på fjellet. Universet er ufattelig stort, livet er kort. Vi lever bare en gang. Grip dagen nå, lizm.

Håndverksmessig er det ingenting å utsette på filmen. Appelsinpiken er nydelig fotografert, Oslo ser like fin ut vinter som sommer. Scenene på fjellet er smellvakre postkortscener. Filmmusikken sitter som et skudd, og de faller ikke i fellen med overbruk av musikk. Rytmen i klippingen er helt hundre. Alt er på stell. Men selve historien er, for å bruke Ari Behns ord om en annen forfatter, en jevn strøm av benløse floskler. Synd å si altså, men filmen mangler nerve. Det finnes ingen tvist i filmen. Videre er moren som ung og gammel er altfor ulike. De to skuespillerne har totalt forskjellig hode/ansiktsform. Sånne småting irriterer og trekker ned. Når det er sagt er det egentlig ingenting å si på selve skuespillerprestasjonene, de leverer.