Yes, Sir! Jeg vant’n på basar, sa grisen. Klar for en munter, godlynt og lun komedie fra Haugesund? I underkant av fem år etter innspillingen, og etter kontroverser om ubetalte lønninger og misfornøyde kreditorer ser det ut som om Wide Blue Yonder skal bli vist for det norske kinopublikummet, selv om vi egentlig ikke tror det før vi får se det.
Den engelspråklige filmen fra sørvestlandet lar oss bli kjent med den gamle sjøulken og smugleren Wally (Brian Cox). Han er tidligere sjømann, en skikkelig skøyer, en gammal ørn med hjertet på rett sted, alltid en kjapp replikk på lur og full av maritim æreskodeks. Bestevennen Skip Sorensen er død og Wally vil gi ham en verdig sjøbegravelse. Han blir motarbeidet av etablissementet, anført av en innful gamlehjemsbestyreske spilt av Hege Schøyen.
Forsøket på å lage folkekomedie er mislykket. Her siktes det for bredt, og da treffer man som kjent ingenting. Filmen prøver å kombinere vestlands-ramsalt Rorbua-humor med snerten britisk eleganse, og det funker dårlig. Replikkene virker for skrevne, levert uten spontanitet og behov for å fortelle. Gjerne til en mottaker som reagerer FØR setningen er sagt.
Brian Cox har tidligere vært bra i bortimot alt han har gjort, sjekk for eksempel ut den underkjente, glimrende L.I.E fra 2001. I W.B.Y (eller Wide Blue Yawning som vittige festivalgjester døpte den til i Haugesund i 2008 eller noe) spiller Cox komedie som komedie, med oppsperrede øyne, gøyale ansiktsuttrykk og løping i stumfilmstil. Lærer de ikke at farse må spilles med alvor allerede på teaterskolen?
Og kanskje mest irriterende av alt: Er det virkelig nødvendig å belemre absolutt hele historien med ”underfundig”, overforklarende idiotmusikk? En allerede dårlig spøk blir definitivt ikke bedre av at den understrekes med ”artige” lydsnutter, mindre subtile enn de som akkompagnerer klovnene på sirkus.
Det er både smertefullt og flaut å bivåne de tross alt gode norske skuespillerne som har latt seg lure med på dette. Selv Lauren Bacalls gode rykte får en ripe i lakken. Ikke bra!