Anmeldelse: Weekend

Bare for å få katten ut av sekken med en gang: Weekend er en homsefilm. Men ikke av den ekstravagante og prangende sorten. Vi spares for flagrende gevanter, dramaqueens og Judy Garland-referanser. Ingen er opptatt av interiør eller mote, snarere tvert i mot.

Denne filmen er befriende blottet for slike klisjeer. Weekend er rett og slett en bunn ærlig og ekstremt godt fortalt kjærlighetshistorie mellom to mennesker. Russell er en småblyg svømmevakt som ikke er helt komfortabel med å være hundre prosent ute av skapet. Etter en tur på byen treffer han sitt motstykke i Glen, som er en mer utadvendt og kunstnerisk anlagt sjel. De har en one night stand, men klarer ikke gå hver til sitt etterpå. De blir gradvis kjent over helgen. Mandagen etter skal Glen flytte til USA for å studere de neste to årene.

Weekend er sobert fortalt. Ingen filmmusikk forteller oss hva vi skal føle til gitte tidspunkt. Skuespillerne genererer all stemning. Nesten alle scenene i filmen består av de to unge mennene, og sånn sett kunne filmen like gjerne vært et skuespill. Handlingen er lagt til den kjedelige byen Nottingham, der Russell bor i 14. etasje i en grå blokk. Han bor spartansk. Gods og gull betyr ingenting for ham. Han vil bare ha et fint forhold. Glen skjønner dette, men er nødt til å følge drømmene sine og ta en utdannelse.

Historien er så universell som den kan bli. På den ene siden kan man si at det skal virkelig ikke mer til enn dette for å lage en god film. På en annen side kan man si at det er en grunn til at så få klarer å lage filmer av dette kaliberet. Less is more.