Anmeldelse: Trekvart måne

I motsetning til de fleste filmene om tyrkere i Tyskland, er Trekvart måne lagt til Nürnberg, og ikke Hamburg eller Berlin. Det er forfriskende med et bayersk perspektiv på innvandrerproblematikken.

Tanken er god, men det holder ikke inn til mål. Vi møter den smårasistiske, erketyske taxisjåføren Hartmut. Hans kone gjennom 35 år har gått fra ham, så han er sur og frustrert. En tyrkisk mor og hennes fem år gamle datter praier taxien til Hartmut. Datteren skal bo hos sin bestemor mens moren jobber på et cruiseskip. Da moren har reist, faller bestemoren i koma. Den lille jenta blir med på sykehuset, men forsvinner i alt oppstyret. Ingen tar hånd om henne, så når hun ser Hartmut utenfor sykehuset, løper hun til ham. Hartmut kjører henne hjem, til tross for at de ikke forstår hverandre. Hun snakker bare tyrkisk. Hartmut reiser tilbake dagen etter for å få betalt for turen. Han skjønner at jenta er alene, så han tar vare på henne. De to blir gradvis venner mens de kjører rundt på jakt etter slektninger som kan ta vare på jenta.

Regissør Christian Zübert prøver å fortelle en lun historie om medmenneskelighet med denne filmen. Dessverre blir Trekvart måne litt for skillingsviseaktig i plottet. Med fare for å fremstå kynisk: Historien om en sur gammel mann, hvis knallharde hjerte mykes opp av en sta, liten jente, har vi sett og hørt før. Det hjelper heller ikke at skuespillerne holder kommunalt teater-nivå. Det hele er filmet på senhøsten, så det ellers så flotte bayeriske landskapet er grått og trist. Hadde det i det minste vært sommer, hadde kanskje filmen blitt litt penere å se på.