Anmeldelse: To Rome with love

Arbeidsjernet Woody Allen er på banen igjen med nok en romantisk komedie, lagt til en pittoresk, europeisk metropol. Vi får fire historier som er vevd inn i hverandre. Et amerikansk studentpar, et nygift italiensk par, et italiensk/amerikansk par, samt en bi-historie om en anonym kontorist som over natten blir Italias største celebritet. Jesse Eisenberg er veldig Woody Allensk i rollen som den smånevrotiske arkitektstudenten Jack. Penelope Cruz spiller en småvulgær prostituert, iført minimal bekledning (undertegnede fikk hjerteflimmer av noen av scenene). Roberto Benigni er kanskje den mest italienske av alle italienere. I denne filmen gjør han ingenting for å endre den oppfattelsen.

Det er lenge siden Woody Allen har spilt i en av sine egne filmer. Som han sier i Stardust Memories (1980): «Det vanskeligste med å regissere seg selv er å begrense bruken av ekstreme nærbilder». I denne filmen dukker han altså opp med sin gamle parhest, Judy Davis. Filmens mange historielinjer har et klassisk felles tema: Identitet. Woody Allen kverner ut en til to filmer i året, og har en arbeidsmoral som får enhver protestant til å blekne av skam. Denne gangen har dessverre produktiviteten gått på bekostning av kvaliteten.

To Rome With Love er preget av hastverksarbeid. Klippingen går over stokk og stein, noe som fører til at filmen blir en heseblesende farse i stedet for den lune romantiske komedien den prøver å være. Roma er i utgangspunktet en blendende flott by som gjør seg godt på film, men denne gangen ser det ut til at Allens research har begrenset seg til en forslitt Lonely Planetguide. Kanskje det er på tide Woody Allen lager film i New York igjen?