Anmeldelse: The Dictator

Borat er kanskje tiårets beste komedie. Sacha Baron Cohens glade bartemann fra Kazakhstan holdt effektivt og utfordrende opp et speil, på svært europeisk og intelligent vis gjorde han narr av tidligere sovjetrepublikker og amerikansk væremåte i en og samme vending. Brüno var mer av en skuffelse. Hvor interessant er det egentlig med flamboyant homofili, liksom? The Dictator er Cohens første rene spillefilm, her er ingen skjulte kameraer eller hemmelige tulle-agendaer som lurer fintfolk og menige opp i stry. Nei, The Dictator fremstår som ny variant av Amerika for mine føtter (1988), der Eddie Murphy spilte en afrikansk prins som dro til New York for å finne en brud. Den er heller ikke ulik den overraskende vellykkede Adam Sandler-komedien You Don’t Mess with the Zohan (2008) om en metrofil MOSSAD-agent som drar til samme by for å lykkes som frisør og skape fred i Midtøsten. 

Sacha Baron Cohen er på sitt virkelig mest folkelige i Dictator. Der han før bedrev intelligent komikk, er vi mer på Karl &Co-nivå her. Det minner i det hele tatt veldig om en Adam Sandler-komedie, og det er ment som alt annet enn en kompliment. Her og der lo jeg ganske godt (sier ikke av hva), og da er det umoralsk med slakt. Dessuten redder sjarmerende Anna Faris mye av showet med sin flotte veganer-figur, filmens love interest. Men jeg krysser fingrene for at Baron Cohen spisser saker og ting litt til neste gang han lager film. Det holder veldig lenge med EN Adam Sandler på denne planeten.

Dårlig smak, godt humør. Les  ...Zohan-anmeldelsen her.