Anmeldelse: The Amazing Spider-Man

Når man begynner en ny runde med Edderkoppen (som han het på norsk i sin tid) så tett på Sam Raimis trilogi med Tobey Maguire er det ikke til å unngå at store deler av plottet føles litt kjedelig, som transportetapper vi vet utfallet av. Peter Parker skal bølles med, forelske seg, ha problemer på hjemmebanet, bli bitt av en genmanipulert edderkopp, check, check, check, check. Samtidig byr den nye filmen på en litt annerledes helt, en type som står i en viss gjeld til de siste ti årenes kassasuksesser for ungdom, som Twilight og Kick-Ass.

Andrew Garfield kunne lett ha vært en representant for ”det nye alvoret”, men redder seg heldigvis inn ved en surrete sjarm. Og så er det artig at Spider-Man verken fremstår som veldig lur eller gjennomtenkt. Han har en fin motstander i Rhys Ifans, antropomorfe øglejævel, og innsatsene fra Emma Stone, Dennis Leary (som politimann!), Sally Field og Martin Sheen gir en fin varme og substans til historien. Det er vel bare å forberede seg på kommende filmer, forresten. For det er mye som ikke blir fortalt med det første. Som hvordan det ligger an med industrimagnaten Norman Osborne. Kan bli passe interessant å finne ut av det.