Anmeldelse: Take this waltz

Først var jeg tvilende.

Take this waltz er lett å oppleve som en påklistret ”indiefilm”, der et tradisjonelt og velbrukt trekantdrama er motoren i en historie som handler mer om schtilige klær, flotte farger, ”sterke kvinneskikkelser” og avslappa hipsterlivsstil enn om ekte følelser og livsvalg.

Handlingen er lett å oppsummere: Michelle Williams’ frilansskribent-rollefigur lever i et trygt og morsomt forhold med sin kokebokskrivende ektemann som spilles av Seth Rogen. Men en mer ildfull, enigmatisk og kunstnerisk nabokjekkas setter følelser som fascinasjon og begjær i sving. Som det heter i et middels klokt ordtak: ”Man kan velge sine venner. Man kan velge sin fiende. Men naboer, det er skjebnen.” Hvordan påvirkes ekteskapet av den mørke sjarmen til den nyinnflyttede flottenfeieren?

Etter hvert blir det tydelig at regissør og manusforfatter Sarah Polleys visjon ikke er å lage et generasjonsportrett eller fortelle en velkjent historie med en ”ny vri”. Hun vil tegne et psykologisk og følelsesmessig bilde av sin kvinnelige hovedperson. Og her lykkes filmen smertelig bra. Litt over midtveis forsvinner mye av rytmen i historiefortellingen, og det er lett for publikum å føle seg like rådvill som hovedpersonen. Er ikke alle tråder nøstet opp og harmonien gjenopprettet, liksom? Hva skjer? Jo, uforutsigbare (men likefullt logiske) saker og ting, på både vondt og vakkert vis. Jeg velger å tolke filmens ujevne hjerterytme som et forsøk på realisme, den er faktisk ikke ulik livet selv. Forbilledlig. Og når filmer makter å spille på følelser på en såpass klok (tidvis veldig morsom) måte tilgir man både alternativcountry og endimensjonale mannlige rollefigurer. Sarah Silvermans tilstedeværelse og den svakt absurde bruken av The Buggles’ ”Video Killed The Radio Star” tilfører dessuten både sær realisme og humor.

Svak femmer, tenker jeg vi sier.