Anmeldelse: Snow White and the Huntsman

Snøhvit er i vinden som aldri før. Tidligere i vår fikk vi en sukkersøt og tullete variant med Tarsem Singhs Mirror Mirror, og nå kommer altså, i andre enden av skalaen, regidebutant Rupert Sanders Snow White and the Huntsman – en mørkere og mer krigersk versjon av fortellingen. Stemningsmessig er denne filmen mer i tråd med brødrene Grimms opprinnelige eventyr, men visse friheter er tatt. Snøhvit (Stewart) svinger seg heltemodig i kamp, etter hvert under opplæring av Jegeren (Hemsworth) som egentlig har blitt sendt ut av den maktsyke dronningen Ravenna (Theron) for å jakte på Snøhvit.  Han lar seg  heller sjarmere av hennes fagre vesen – i likhet med de fleste andre. Sammen, joinet av en pen gjeng dverger og andre rettskafne, skal disse to utgjøre kjernen i slaget om å vinne kongeriket tilbake fra Ravennas onde klør.

Det er intet dårlig håndverk vi får presentert, men det som preger Snow White and the Huntsman mest er en følelse av at det prøves litt for hardt. Ønsket om å fortelle noe grandiost er tydelig tilstede, men man bombarderes til de grader av så mange elementer – fra magi til romantikk til heftige kampscener til voldsomme landskap til svulstig musikk og overspilte karakterer – at det oppleves mest som overflateskraping og man klarer ikke helt engasjere seg. Grei skuring, men ikke noe mer