Anmeldelse: Små hvite løgner

Forrige gang det gikk en bred fransk folkekomedie på norske kinoer, het filmen Velkommen til shti-ene og handlet om kulturkræsj mellom det dannede og livsnytende Sør-Frankrike og det barbariske og direkte i Normandie. Små hvite løgner er mer av et trist drama med humorelementer enn en uforpliktende tullefilm.

 En vennegjeng drar på sin sedvanlige sommertur til Bordeaux, selv om en av dem ligger alvorlig skadet på sykehus hjemme i Paris etter en scooterulykke. Det blir en ferie med store og små konflikter, og en og annen lattervekkende situasjon underveis. Tror jeg, da - mye av humoren forsvinner nok i oversettelsen. Det er en ganske episodisk og lang ensemble-film, og det virker som om meningen er at vi skal identifisere oss med minst en av rollefigurene.

Og her er det mange fine typer, det bruker filmen tid på å fortelle oss. Fellestrekk: Helsestudiokropp og kjederøyking. Små hvite løgner har en særegen stemning og interessante karakterer, og gir et fint innblikk i den mer intelligente delen av Frankrikes mainstream-kultur. Og det kan jo være givende nok. Hvis du har lyst til å kalibrere filmsmaken, se hva våre venner franskmenn går mann av huse for å se. Kanskje her er ett og annet å hente for norske filmskapere også?