Anmeldelse: På veien til Buenos Aires

Dette er en film som tar seg særdeles god tid. På motorveien mellom Buenos Aires og Paraguays hovedstad Asunción har den folkesky og innesluttede trailersjåføren Rubén i årevis tilbragt dagene bak rattet. En dag får han beskjed om at han skal ha med seg en ekstra passasjer på reisen til Argentina, nemlig alenemoren Jacinta, som skal til Buenos Aires for å jobbe. Det han imidlertid ikke får beskjed om, er at hennes åtte måneder gamle datter også skal være med, noe Rubén er alt annet enn begeistret for.

Men for hver mil som tilbakelegges, åpner Rubén seg mer og mer opp og begynner å like sitt reisefølge. Det er ikke stort mer som skjer her, men det er også poenget. Vi får god tid til å bli kjent med karakterene, føle på stemninger, de få replikkutvekslingene som forekommer. På veien til Buenos Aires er en del av fenomenet «slow cinema», der et stillestående kamera i store deler av filmen kun dveler ved karakterenes ansikter. Den deltok i fjorårets Kritikeruke i Cannes, der regissør Pablo Giorgelli stakk av med Camera d’Or for beste debutfilm.

Regissøren har lykkes i å lage en ordknapp og finstemt film. De naturlige, gode skuespillerprestasjonene bidrar til å skape et fascinerende og tankefull uttrykk i denne lavmælte roadmovien.