I de første sekundene slår det nesten som en parodi. At Wes Anderson driver gjøn med seg selv og sin egen overdrevent fargerike og visuelle stil. At man har et halvannentimes mareritt av quirkyness og kalkulert krampe-hippaseri foran seg. Men det går seg til helt umiddelbart, de menneskelige kvalitetene til Moonrise Kingdom manifesterer seg allerede i begynnelsen.
Les også: I kongedømmet til Wes Anderson
Vi skal til en øy på Rhode Island på det midtre sekstitall. Utskuddet i den tilreisende speidergruppa og en mistilpasset advokatdatter, begge på ca tolv år, forelsker seg i hverandre og rømmer ut i villmarka. Det setter i gang en storstilt leteaksjon. Dette rammeverket gir Anderson rom til å utforske blant annet følgende:
- Speiderbevegelsen med alle dens særegne rangordninger og hang til fikse og praktiske løsninger.
- Amerikansk velutdannet sekstitallsbarndom der man lytter til Francois Hardy og Benjamin Brittens musikkpedagogiske programmer på syvtommer i bærbar grammofonspiller.
- Lekker estetikk fra tiåret, med covrene til noen fantasybøker for jenter som største eksempel. Eller en "fellinisk" teateroppsetning med tenåringer utkledd som fugler.
- Idealistiske barndomsidealer i kontrast med ulykkelige og bitre voksne.
- Ung, altoppslukende forelskelse og opprør.
Det siste er det viktigste for regissøren, men alt sammen fortelles med fengende innlevelse i gulfarger som sender tankene til sekstitallets Beach Boys-singler. Den uhyrlige mengden detaljer og finesser, og den ekstremt påfunnsrike og presise filmtekniske gjennomføringen kommer ikke i veien for en nydelig historie alle som noen gang har vært forelska (eller vært i Speidern) vil sette pris på.
Wes Andersons bredeste film viser at man kan forene folkelighet med stor filmkunst, varme og musikalitet. Takk og lov at noen lager den slags! Anbefales sterkt til absolutt alle!