Anmeldelse: Min søster

Det lages mye spennende film sørover i Europa også; dette stille, intense dramaet om en gutt og hans søster vant Sølvbjørnen ved årets filmfestival i Berlin. Tolv år gamle Simon bor sammen med søsteren Louise i en sliten blokkleilighet i en småby i de sveitsiske alpene. I fjellene ovenfor byen ligger et luksuriøst skianlegg som besøkes av velstående turister. Hver dag så lenge sesongen varer tar Simon heisen opp til fjellet for å rappe det dyreste skiutstyret og merkeklærne fra de rike turistene på anlegget. Dette selger han videre til venner og betjente. Skiparadiset i høyden er et fristed for ham, der han rutinert manøvrerer seg mellom restaurantene og skibakken, og blir kjent med turistene ved å late som han er en rikmannssønn med travle foreldre.

 (Her dukker plutselig X-files’ Gillian Anderson opp som rik og vakker småbarnsmor.) På denne måten livnærer han seg selv og den alkoholiserte søsteren. Forholdet mellom de to er kjernen i historien, som subtilt tegnet med ytterst sparsomme virkemidler likevel fremstår som dirrende intenst og dypt fortvilet. Forholdet deres er temmelig merkelig: Søsteren Louise er i midten av tyveårene, men fremstår som mer hjelpeløs og udisiplinert enn barnet Simon. På mange måter er det han som passer på og forsørger henne. Ingenting blir servert med teskje her, regissør Ursula Meier, som for undertegnede er et ubeskrevet blad, lar heller tingene utfolde seg gradvis, og utfordrer stadig tilskuerens tolkninger underveis. Foreldrenes mystiske fravær blir for eksempel ikke forklart før et godt stykke ut i filmen, og da på en måte som snur alt på hodet. Den nedstrippede stilen til tross; historien tar tak og man får sympati for Simon og Louise, som klamrer seg til hverandre i sin triste og kaotiske tilværelse. Et ytterst velspilt og rørende drama uten fiksfakserier.