Morsomt nok, dette her. Ti år etter forrige film er de alien-regulerende heltene i svart tilbake, mange desksjefer har falt for fristelsen å sitere AC/DC i anledningen. Har syntes de to forrige filmene har vært tidvis helmaks underholdning og det er det fortsatt.
MiB er basert på en ganske rocka tegneserie som tar tak i konspirasjonsteorien om svartkledde statsansatte agenter som holder romvesener under kontroll og befolkingen bak lyset. Når vi treffer J og K denne gang er det dårlig stemning. K er sur, gammal og og tverr, noe som ikke får J i godt humør. Dessuten har en den mannevonde, intergalaktiske seriemorderen Boris the Animal rømt fra sin sikringsanstalt på månen. Verden trues av invasjon og J må reise tilbake til 1969 for å redde verden og en yngre versjon av K.
Tullete, men overraskende konsistent story som først og fremst funker som en unnskyldning for popkulturelle spøker og mye bra og spretten action. Her gjøgles det mye med det sene sekstitall, det avsløres blant annet saker og ting om både Mick Jagger og Andy Warhol. Actionmessig utnytter regissør Barry Sonnenfeld 3D-stilen på en god måte, her er halsbrekkende tegnerserie-moro, fantasifullt og fargerikt utført.
Filmen glir sjelden over i retningsløs mas der det pøses på med lydeffekter og det skal man være takknemlig for. Skuespillerne synes å balanserer rutine med sjarm og engasjement. Så får man heller tilgi det litt ukledelig sentimentale (men på sitt vis litt fine) far/sønn-opplegget mot slutten. En anbefaling, ferdig med den saken. Men var det ikke meningen at Lady Gaga skulle være med? Fikk det i såfall ikke med meg.