Anmeldelse: Journey 2: Den mystiske øya

Imponerende hvor mange elementer og hvor mye spenning og rare dyr og mange plott og elendig slapstickhumor og teatralsk skuespill man kan presse inn i én og samme film! Irriterende lang og dårlig setning med alt for mye innhold, sa du? Det er akkurat sånn Journey føles!

Den kjempesmarte og sympatiske mønsterungen Sean (JoshHutcherson )får inn et kodesignal fra en mystisk øy som ikke finnes på kartet. Sammen med sin gigantiske stefar (Dwayne Johnson aka The Rock) reiser han ut for å løse gåten.På veien møter deen slapstick-pilot (Luis Guzman) og hans frekke hard-to-get datter (Vanessa Hudgens) som gladelig tar dem med ut på denne livsfarlige ferden.

Kun en halvtime ut i filmen ankommer de den mystiske øya, og dette kunne alene vært filmens plott. Men nei! I den evige kampen om å presse inn så mye som mulig, må de skynde seg å komme av øya igjen, noe som blir plott nummer to. Det er håpløst. Du blir ikke kjent med noen av karakterene, prestasjonene er teatralske, det er stappet inn moralske klisjeer («You’re not my dad! Youcan’t tell mewhat to do!), og overdrevent mye eventyrmusikk. Filmskaperne kjører det motsatte prinsippet av god film, nemlig «tell, don’t show». Du må gjerne ta med ungen for å se den, det er tross alt masse rare dyr som bitte små elefanter og gigantiske bier som i og for seg kan være underholdning nok. Men selve innholdet i filmen er ikke annet enn klisjéfylt overdramatisert søppel.