Anmeldelse: Expendables 2

“Ble du truffet?”

“Ja, to ganger.”

“Heller deg enn meg”

Dialogen er representativ for macho-tonen i det andre Expendables-kapitlet. ALT som kommer ut av munnen på skuespillerne er enten 1) Jævlades tøft 2) Kommandoer/ planlegging/ saksopplysninger 3) Begge deler.

Expendables 2 er langt over i parodien i alt den finner på: Stereotypt heltegalleri, maskingeværskyting med underbitt og fightingface, vietnamkrig-aktig rock, blues og soul i flymaskinen, verdens ondeste skurk, og en ekstremt overdreven bodycount. Vi snakker sikkert 150 døde kjiping-soldater bare i åpningsscenen. Det er dermed litt ironisk at den følsomme ungsau-skarpskytteren Billy The Kid (Liam Hemsworth) syter og griner over fire døde medsoldater og en skutt hund fra da han tjenestegjorde i Afghanistan. Den samme Billy burde vel også vært klar over at det ikke lønner seg å snakke for mye om kjærlighet og planer for livet videre hvis man har tenkt å overleve en film.

Dessuten er det noe litt lattervekkende med en gjeng plastiskopererte muskelberg mellom 45 og 70 i de viktigste rollene. Men “parodien” byr på flott, dataspillaktig action så det monner, og er morsom og underholdende som fy. Den harde stilen balanseres fint med en masse metagrep, som at skuespillerne gestalter karikaturaktige versjoner av seg selv og at Van Dammes skurk bærer navnet “Vilain”.  Årets mest harry film, og en stor, teit og adrenalinpumpet fornøyelse.