Anmeldelse: Chinese Take-Away

Påstand: film handler først og fremst om historiefortelling. Store deler av bransjen har i de senere år valgt å ignorere dette, og heller satset på effekter. 3D kan sparkle bort eventuelle krater i manus. Denne lille argentinske filmen beviser at alt man egentlig trenger når man skal lage en spillefilm er en god historie (og et par ok skuespillere). Roberto er en gretten, enslig mann i femtiårene som driver en liten jernvarehandel. Han lever et ekstremt rutinepreget liv, og slukker lyset på slaget 23:00 hver kveld. Han er en rakrygget, maskulin type som helst spiser stekte testikler, blodpølse og biff til middag. Roberto er på ingen måte typen til å gi en ung, kinesisk immigrant husly. Men det gjør han. Kineseren Jun er på en rådløs jakt etter sin eneste gjenlevende slektning og kan ikke et eneste ord spansk, men hans språkløse desperasjon klarer likevel å gjøre inntrykk på den motvillige jernvarehandleren. Beske Roberto hater brudd i rutinene sine, og er ikke vant til slippe andre mennesker inn i livet sitt. Han har en dame som elsker ham, men klarer ikke å følge opp. Alle mennesker har sin historie, og både Roberto og Jun har sine grunner til at de har blitt som de er. Dette høres muligens klissete ut, men det er forfriskende fortalt med smart, svart og subtil humor.

Den argentinske skuespilleren Ricardo Darin, kjent fra Nine Queens (2000) og Aura (2005), er strålende som Roberto. Chinese Take-away minner både i form og innhold om den uruguayanske filmen Whiskey (2004), og til sammenligning er heller ikke Chinese Take-away noe visuelt eller teknisk mesterverk – den er først og fremst en lun demonstrasjon i smart historiefortelling. Den har også rasket med seg en rekke priser på filmfestivaler verden over, og vært en enorm publikumssuksess i Argentina og Spania.