Alle andre

Alle Andre vant den prestisjetunge Sølvbjørnen i Berlin i fjor og dro likegodt hjem prisen for beste kvinnelige hovedrolle også.

Filmen et moderne tysk drama med smarte, unge verdensborgere, tematikken er universell og den er enkel og effektiv i formspråket. I moderne ånd er den kjemisk fri for svulstige scener med overdrevet patos. Eksessivt patos er, noe vi alle vet, noe norske drama ofte er belemret med. Det hele er tonet ned, ærlig og realistisk, men står aldri i fare for å bli kjedelig. Alle Andre har mye til felles med de danske dogmefilmene som dominerte på 90-tallet.

Alle Andre er et lite sosialrealistisk drama, nærmest et slags kammerspill, bare at det er lagt til pittoreske Sardinia. Vi følger et (relativt) ungt par på sin første ferie sammen. De er nyforelskede men ganske forskjellige. Han er en innadvendt arkitekt med barnlige tendenser, mens hun er åpenhjertig og impulsiv PR-dame i et stort tysk plateselskap.  De er dønn ærlige med hverandre i sin søken på å bli bedre kjent. Etter et par kleine sosiale situasjoner med et annet par, prøver hun å forandre seg. Legge bånd på seg selv og justere personlighet og klesstil etter hva hun tror kan sømme seg i det nye miljøet. Å lære noen å kjenne og bli kjæreste med er en kompleks affære som kan by på mange subtile utfordringer.

Det er her filmen scorer høyt. Det smøres aldri tykt på i de mellommenneskelige relasjonene, alt er malt med fin pensel og ingenting er svart hvitt. Det er subtilt, velspilt og klarer å holde nerven hele veien gjennom, til tross for spilletiden på over to timer.