Lille Simon vokser opp i mellomkrigstiden i et lite hus utenfor Göteborg. Til hans fars store fortvilelse har han ingen interesse for idrett, snekring eller venner. Simon liker å lese. Den lille gutten overtaler faren til å la ham gå på skole. Han tørster etter kunnskap. På skolen møter han en jødisk gutt, Isak. De blir venner.
2. Verdenskrig bryter ut og det ser mørkt ut for Isaks familie. Etter et nervøst sammenbrudd, mister Isak interesse for skole og fatter i stedet interesse for verkstedet til Simons far. Mens Simon fatter interesse for musikk og kultur gjennom Isaks far.
«Simon og eiketrærne» er en relativt fascinerende historie. Svenskenes opplevelse av 2. Verdenskrig er ikke noe som ofte gjenfortelles på film. Regissør Lisa Ohlin har laget et fint periodedrama med et stort budsjett. Filmen er en samproduksjon mellom fjøksen land.
Dette kunne fort blitt en såkalt «euro-pudding». En tittel forbundet med filmer som skjemmes av mange produsenter og mange dårlige beslutninger. Ohlins film reddes imidlertid av gode skuespillerprestasjoner. Spesielt må Helen Sjöholm nevnes. Hun spiller Simons oppofrende mor i en av årets beste nordiske roller.
Filmen skjemmes dessverre av dårlig rytme, hvor noen deler fortelles kronologisk, mens andre deler er preget av et anakronistisk kaos. Historien er på ingen måte så kompleks at den er vanskelig å holde orden på, men den er rotete fortalt.
«Simon og eiketrærne» er likevel et flott oppvekstdrama, og hadde det ikke vært for et par gufne sex-scener, så kunne dette vært skolekinomateriale.