Rottenetter

Én ting som jeg har kjempelite sansen for er når norsk film tar steget inn i den pretensiøse sfæren. Sånn som i Rottenetter. Det passer seg liksom ikke med en sexy hvitsnippthriller kommende fra jantelovens hjemland. Ikke er vi noe flinke på slikt heller. Det er denne filmen et rungende bevis på.

I Norge er vi liksom for snille og godhjertede til å kunne klare å portrettere vaskeekte og ondskapsfull korrupsjon. Og når de allikevel må gjøre dette i Rottenetter kliner de så sinnssykt til – i et forsøk på å i det hele tatt klare å overbevise publikum – og gjør det hele til en både pinlig og kvalmende overthetopopplevelse. Ikke minst forsvinner all troverdighet ut vinduet i denne relativt oppskriftsmessige ”hva-er-sannhet-og-hva-er-løgn-og-hvem-vet-og-hvem-visste-hva-og-en-mynt-har-alltid-atten-sider”-thrilleren omhandlende pengegrisk oljekorrupsjon i Norge. ”Hvah?!?” sa du? ”I NORGE??? Hvor alle er snille og gode?” Nemlig. Dette er ikke bra. En skamplett i norsk filmhistorie.

Ekstra:
Trailer.